Det var en gang en fattig møller som bodde med sin vakre datter. Mølleren var ikke en dårlig mann, men han likte å skryte av ting som ikke var sanne. En dag møtte mølleren tilfeldigvis kongen mens han reiste gjennom landsbyen. Mølleren ville imponere kongen, så han sa noe dumt. 'Deres Majestet, min datter kan spinne halm til gull,' kunngjorde mølleren stolt. Kongen var veldig interessert fordi han elsket gull mer enn noe annet. 'Bring datteren din til slottet i morgen,' befalte kongen. Neste morgen førte kongen møllerens datter til et rom fylt med halm. Det var en rokk i hjørnet av rommet. 'Du må spinne all denne halmen til gull innen morgenen,' sa kongen til henne. 'Hvis du mislykkes, vil du bli straffet hardt,' advarte han før han låste døren. Den stakkars jenta satt alene og begynte å gråte fordi hun ikke hadde noen anelse om hvordan man spinner halm til gull. Plutselig åpnet døren seg og en merkelig liten mann dukket opp. Han hadde et langt skjegg og bar pussige klær. 'Hvorfor gråter du, kjære?' spurte den lille mannen. 'Jeg må spinne all denne halmen til gull, men jeg vet ikke hvordan,' hulket hun. 'Hva vil du gi meg hvis jeg spinner det for deg?' spurte den lille mannen med et lurvet smil. 'Jeg vil gi deg halskjeden min,' sa jenta og tok av seg sitt eneste smykke. Den lille mannen tok halskjeden og satte seg ved rokken. Han arbeidet gjennom hele natten, og om morgenen hadde all halmen blitt til skinnende gull. Da kongen ankom og så gullet, var han forbauset, men også grådig etter mer. Han førte jenta til et større rom fylt med enda mer halm. 'Spinn alt dette til gull innen morgenen, ellers vil du møte forferdelige konsekvenser,' befalte han. Igjen begynte jenta å gråte da hun ble forlatt alene. Og igjen dukket den mystiske lille mannen opp foran henne. 'Hva vil du gi meg denne gangen?' spurte han og gned hendene sammen. 'Jeg vil gi deg ringen fra fingeren min,' tilbød jenta desperat. Den lille mannen gikk med på det og spant all halmen til gull før soloppgang. Kongen var henrykt, men ville fortsatt ha mer gull. Han brakte jenta til en enorm hall fylt med halm som var stablet høyt. 'Hvis du lykkes i natt, skal du bli min dronning,' lovet kongen. Da den lille mannen kom for tredje gang, hadde jenta ingenting igjen å gi ham. 'Da må du love meg ditt første barn når du blir dronning,' krevde den lille mannen. Jenta tenkte at hun aldri ville bli dronning, så hun gikk med på hans forferdelige avtale. Den lille mannen spant all halmen til gull, og om morgenen holdt kongen sitt løfte. Møllerens datter ble dronning og levde lykkelig på slottet. Et år senere fødte hun en vakker baby. Hun hadde helt glemt løftet hun hadde gitt den lille mannen. Men en natt dukket den lille mannen plutselig opp i hennes gemakker. 'Jeg har kommet for å hente det du lovet meg,' sa han med et ondskapsfullt glis. Dronningen var forferdet og bønnfalt ham om å ta noe annet i stedet. Hun tilbød ham alle rikedommene i kongeriket, men han nektet. 'Et levende barn er mer dyrebart for meg enn alt gullet i verden,' erklærte han. Dronningen gråt så bittert at selv den lille mannen følte en liten smule medynk. 'Jeg gir deg tre dager,' sa han til slutt. 'Hvis du kan gjette navnet mitt innen den tiden, får du beholde barnet ditt.' Dronningen brukte hele den første natten på å tenke på hvert navn hun noensinne hadde hørt. Da den lille mannen kom neste morgen, prøvde hun mange vanlige navn. 'Er navnet ditt Peter? Kanskje Johannes? Eller kanskje William?' spurte hun håpefullt. Men til hvert navn lo den lille mannen bare og ristet på hodet. På den andre dagen sendte dronningen budbringere gjennom hele kongeriket for å samle uvanlige navn. Hun prøvde navn som Sauebein, Krokbein og Spinkel. Men den lille mannen svarte bare 'Det er ikke navnet mitt' hver gang. På den tredje og siste dagen mistet dronningen alt håp. Da kom en av budbringerne hennes tilbake med en ekstraordinær historie. 'Deres Majestet, jeg reiste dypt inn i skogen og fant et merkelig lite hus,' rapporterte han. 'Et bål brant utenfor, og en morsom liten mann danset rundt det.' 'Han sang en veldig merkelig sang,' fortsatte budbringeren. 'I dag baker jeg, i morgen brygger jeg, i overmorgen henter jeg dronningens barn!' 'Hvor glad jeg er for at ingen vet at Rumpeansen er mitt navn!' Dronningen kunne knapt skjule sin glede da hun hørte disse nyhetene. Den kvelden dukket den lille mannen opp for siste gang. 'Vel, Deres Majestet, vet du hva jeg heter ennå?' spurte han selvsikkert. Dronningen bestemte seg for å leke litt med ham før hun avslørte sannheten. 'Er navnet ditt kanskje Konrad?' spurte hun uskyldig. 'Nei, det er ikke navnet mitt!' svarte den lille mannen gledefylt. 'Da er navnet ditt kanskje Henrik?' fortsatte hun. 'Nei, nei!' lo han og rakte allerede mot vuggen. 'Da kan navnet ditt muligens være... Rumpeansen?' spurte dronningen med et smil. Den lille mannens ansikt ble rødt av raseri. 'Djevelen fortalte deg det! Djevelen fortalte deg det!' skrek han. Han stampet med høyre fot så hardt at den gikk dypt inn i gulvet. Så, i sitt raseri, grep han venstre fot med begge hender og rev seg selv i to. Den onde lille mannen ble aldri sett igjen. Dronningen klemte barnet sitt tett, takknemlig for at babyen hennes var trygg. Hun fortalte kongen alt som hadde skjedd. Kongen var sint på mølleren for hans dumme løgn som hadde satt hans kone i fare. Dronningen ba imidlertid om nåde for sin far, og kongen tilga ham. Mølleren lærte sin lekse og løy aldri igjen. Dronningen og kongen oppfostret barnet sitt med kjærlighet og visdom. De sørget for å alltid fortelle barnet sitt sannheten, uansett hvor vanskelig. Barnet vokste opp til å bli snill, ærlig og modig. Og de levde alle lykkelig i alle sine dager.